Forfatteren og boka Dat läh mijen situd! Karin Stenberg

Anne Wuolab
Download PDF

Hun ble født 1884, i en liten by nordvest om Arvidsjaur. Karin Stenberg er samme generasjon som kjente Elsa Laula fra Västerbotten. Arvidsjaur inngår i det umesamiske språkområdet, som spenner seg over länsgrensen mellom Västerbotten og Norrbotten, og det er i dette området det oppstår en árran (eldstad) for de samepolitiske visjonene for Sápmis utvikling. De formuleres i av Elsa Laula og Karin Stenberg i hver sin bok. Der Laula er distinkt og kortfettet, er Stenberg berettende og ironisk, men budskapet er alltid det samme: samer må få bestemme selv som et eget folk.

Karin Stenberg vokser opp med skogssamisk reindrift. Den er en bofastere form for reindrift. Datidens myndigheter ville nok at denne formen skulle vike til fordel for den mer nomadepregede i fjellene. Skogssamer måtte tåle forsvenskningen, da ifølge myndighetene samer ikke skulle bli bofaste eller nybyggere. Det ble en dyrking av stereotypen ”same med rein på vidda”. Slike erfaringer satte seg tidlig hos Karin Stenberg. Hennes familie var i Arvidsjaur når det var kirkehelger og slik fikk man også høre om den gjengse politikken og folkesnakket. Som når hun overværer noen samiske áhkkuer (eldre koner) som gråter og prater seg i mellom om at det snart burde komme noen som kunne hjelpe skogssamene og deres kultur, liv og næring. Karin Stenberg ble grepet av det samme ønsket som samekonene hadde og kjente at hun kunne bli en talskvinne for samene og en som kunne tjene saken for samiske rettigheter. ”Här har ni mig, jag skall hjälpa er”, tenkte Karin Stenberg. Det blir motivasjonen til å lære.

Yrkesvalgene for en kvinne i slutten av 1800-tallet er ikke merkverdige, så Karin Stenberg velger det som er å velge blant: hun blir lærer. Karin er dyktig på skolen og tydelig utholdende i sine valg. Selvstendig forhører hun seg om lærerutdanninger, samler med hjelp av familien nok penger for å gjøre en opptakseksamen. 16 år gammel går hun til fots de 150 kilometerne fra Arvidsjaur til Jokkmokk for å ta eksamen. Den klarer hun og 4 år senere, 1904, og tjue år gammel, er hun utdannet lærer.

Første samiske folkeopplysningskurs i Stockholm 2-8 januar 1905. Stående fra venstre: Erik Persson, Arvidsjaur, Torkel Larsson-Kråik, Röberg, Vilhelmina, kyrkoherde Gustav Park, Stensele, (Uppsala), SSR förste ordfører Lars Olofsson, Arvidsjaur, Nils Thomasson, Satsfjäll, Vilhelmina, Sara Pröjs, Arvidsjaur, Anders Johansson, Arvidsjaur, Per Johansson, Hosjöbotten og Elsa Laula, Dikanäs. Sittende fra venstre: Margit Kristoffersson, Klimpfjäll, Vilhelmina, Hans Nilsson-Fjällstedt, Oviksfjällen, Maria Laula, Dikanäs, Abraham Johansson, Arjeplog, Hans Nilsson, Vilhelmina, Karin Stenberg, Arvidsjaur og Nils Nilsson-Schain, Mittådalen. Foto: Jamtli.

Hun er lærer i 40 år og reindriften blir hennes hobby. I Arvidsjaur jobber og bor hun. Som lærer formidler og ivaretar hun språket og skogssamenes kultur. Og her har hun sitt politiske engasjement. Hun er som ung kvinne med og starter opp samiske foreninger. I 1916 er hun med å stifte den første sameforeningen i Norrbotten og sitter i styret. Hun omgås lokale og regionale myndighetspersoner for å redde Lappstan, det skogssamiske kirkebostedet i Arvidsjaur. Hun ivrer for samisk sløyd og handverk, og for å starte en samisk folkehøyskole i Sorsele. Initiativene er det ingenting å si på. Samer unnviker vanligvis å samtale med autoriteter og myndighetspersoner, her synes Karin avvike fra det. Hun er ikke redd for å kontakte og påvirke beslutningstagerne i kommunen, regionen eller på nasjonalt plan.

Sara Maria Norsa, Elsa Aurora Jonsson og Karin Stenberg på det samiske landsmøtet i Østersund 1918. Foto: Arvidsjaur kommunes bilderarkiv.

Karin Stenberg treffer Elsa Laula da de begge er politisk engasjerte og er på de samme sameforeningsmøtene og på uformelle treffer. Karin Stenberg er ikke med i Laulas krets, men har troligvis lest hennes bok. Inspirert er hun til å reise til Stockholm i samme hensikt som Elsa Laula og samtidas samepolitikere. I 1919, ett år etter samenes andre konferanse i Østersund, treffer hun den samme borgermesteren Carl Lindhagen i Stockholm. Han introduserer henne til regjeringsmedlemmer og riksdagsmenn. Dette er bekjentskaper hun får nytte av. Besøket hos Lindhagen og Stockholm introduserer Karin Stenberg på så måte til det politiske systemet i Sverige og hvordan de styrende organer tenker og formulerer den statlige samepolitikken.

Karin Stenberg besøker Borgermester Carl Lindhagen i Stockholm i 1919 for å snakke om de samiske rettighetene. Foto: Arvidsjaur kommunes bilderarkiv..

Pedagog som Karin Stenberg er, oppdager hun at myndigheter og rikspolitikere mangler kunnskaper om samer. Eller i beste fall har et stereotypt bilde av samene som de vil beholde og som politikken formes etter. Ett år etter hovedstadsbesøket, 1920, skriver hun en bok, Dat läh mijen situd! Det är vår vilja. En vädjan till svenska Nationen från Samefolket. Hun har fått hjelp av samiske foreningsledere til å formulere hva samene vil og hjelp av forfatteren og journalisten Valdemar Lindholm til å skrive selve boken. I forordet tar Karin Stenberg på seg det hele og fulle ansvar for innhold og meninger. Boken har en gjennomgang av samenes historie i Norden, samenes bidrag til fellesskapet og hvilken håpløs utvikling folket går i møte om noe ikke gjøres. Bokas tittel forteller at Karin Stenberg skrev for å oppnå en selvbestemmende fremtid for seg selv og samefolket, en fremtid og utvikling som samene selv definerer og ønsker. Hun vil spre kunnskapen om sitt folks situasjon og vilkår for å sikre dets videre eksistens. Karin Stenberg skriver for sitt liv og i dedikasjon til Norrbottens majoritet, samene. Karin Stenberg gjør med dette en forfatter av seg, en viktig en om enn produksjonen er i en liten skala. Hun produserer i 1957 en skrift, Lappstaden i Arvidsjaur. Det er en mer etnografisk tekst, men er også en samling av samiske berettelser og samisk fortellertradisjon. Med hennes første bok følger hun Elsa Laulas tanker og gjerning. Karin Stenberg skriver politikk og tenker ideologisk og visjonært. Hun er den andre samiske kvinnelige forfatteren og de to befester den unike begynnelsen av moderne samisk kvinnelitteratur.

I 1959 var Karin Stenberg fremdeles en aktiv debattant og skrev avisinnlegg mot statens reindriftspolitikk og forvaltningen av rovdyr. I anledningen at Karin Stenberg fikk en hederspris på 2500 kroner av Svensk Damtidning i 1960, skriver Samefolkets egen tidning, ved signaturen G. P-k. at hun er en ”harmonisk, vänsäll och godhjärtad kvinna”. Og dette er den forklaringen det i etterhand gis til hennes sosiale og politiske engasjement.

Portrett av Karin Stenberg, 1962. Foto Asbjørn Nesheim/Norsk Folkemuseum/Wikimedia.

Karin Stenberg dør i 1969 på gamlehjemmet i Arvidsjaur. Hun skaffet seg ikke egen familie. Hun er æret i Arvidsjaur kommune, og spesielt blant samene. Det er skrevet en del om hennes politiske bragder, jobbmessige meritter og prisbelønninger, som for eksempel at Svenska Hemslöjdsföreningarnas riksförbund overrekker Karin Stenberg en medalje i 1949. Karin Stenberg gis ære for at svenskene fattet interesse for samisk håndverk, og at hun var en fremgangsrik kulturkjempe blant skogssamer i Arvidsjaur.

Dat läh mijen situd! Det är vår vilja. En vädjan till den svenska nationen från samefolket.

Dette er en bok som kritiserer den svenske stats samepolitikk og de skjebnesvangre konsekvenser samene har måttet lide under på grunn av den. Samene er i ferd med å dø ut som kulturfolk, befarer forfatteren, Karin Stenberg. Gjennom seks kapitler redegjør boken retorisk for samiske krav. Argumentene underbygges med historiske fakta og ironiske beskrivninger av myndighetenes feilvurderinger. Og slik påviser gjennomgangen om en metodisk forsvenskende og ”missforstått” samepolitikk, altså at Sverige har en ren assimilasjon som samepolitisk mål og metode. Dette er også en bok som viljesterkt dokumenterer samenes bidrag til samfunnsoppbyggingen. Samenes vilje til å leve og utvikle seg er drivkraften i boka. Midlene for å oppnå samisk rett til liv og frihet er utdannelse, politiske og sivile rettigheter og selvstyre. Boka følger Elsa Laulas bok Inför lif eller död? tematisk, men er mer pedagogisk og mer utdypende i argumentasjonen.

Dat läh mijen situd! Det är vår vilja. En vädjan till den svenska nationen från samefolket, 1920. Foto: Peter Steggo.

I forordet skriver Karin Stenberg at meninger og synspunkter som kommer fram i boka er hennes personlige ansvar. Hun står ikke som forfatter av boken. Stenberg erklærer at hun har fått skrivehjelp, og i fellesskap med Arjeplog sameforening og skogssamer i Arvidsjaur har de utformet bokas innhold. I forordet erkjenner hun sin etnisitet og kjønn og gir autensitet til verket. Karin Stenberg hadde et ønske om at boka skal gi svensker forståelse for samenes livskrav, som hun uttrykker det, og for samefolket.

Dette forordet skaper problemer med tanke på å erklære Karin Stenberg som en forfatter. Slik det fremgår i forordet er dette forordet det eneste hun har skrevet selv. Det øvrige i boka har hun fått skrivehjelp til, og meningene og synspunktene hun sier ta seg ansvar for, er også de samme som sameforeningene bifaller til skrivehjelpen, Valdemar Lindholm. Dette viser også protokollutskriften av møtet den 3. oktober 1920, som finnes i boka på side 4. Ut i fra dette bør vi tolke Karin Stenberg som en redaktør av bokprosjektet. Å ta ansvar for noe noen skriver eller uttrykker, er ikke det samme som å være forfatter. Stenberg skriver at hun har gitt bokimpulsen til forfatteren Lindholm og at hun og Arvidsjaursameh har tatt initiativet til boka. Denne type ansvarlighet ligger nærmere det en prosjektleder eller en redaktør har, enn å faktisk være den som tenker, formulerer argument og bygger opp teksten; altså forfatter boka. Et annet problem er at i denne oppgavens litteraturliste finner vi denne boka under navnet til Valdemar Lindholm og ikke Karin Stenberg. Flere spørsmål melder seg med denne boka og dets forfatterskap. Hvem var Valdemar Lindholm og hvorfor var det nettopp han som ble engasjert til å forfatte? Fikk ikke Stenberg selv skrive boka? Hadde forfatternes kjønn noe med bokprosjektet å gjøre? Eller for den saks skyld etnisisteten? Har litteraturforskere og historikere tatt feil når de sier at det er Karin Stenbergs verk og ikke han som boka står på? Bør vi våge å påpeke at det samiske samfunnet tar feil?

Jeg velger å se på Karin Stenberg som forfatter av denne boka, med skrivehjelp. Jeg støtter meg på flere ting. Litteraturforsker Hirvonen skriver i avhandlingen at forordet kan forstås som om Stenberg er redaktør og at Lindholm bare er sekretæren eller skrivehjelpen for bokprosjektet. Hirvonen problematiserer ikke dette nærmere. Hun betrakter derimot Karin Stenberg som forfatteren med utgangspunktet i nettopp forordet og det som Stenberg skriver der. Også andre kilder jeg har brukt i boka har den samme oppfatningen og det samme utgangspunktet i behandlingen av Karin Stenbergs forfatterskap. I en anmeldelse av boka Dat läh mijen situd! gjort i 1921, ett år etter utgivelsen, skriver bokanmelderen, Torkel Tomasson, at det er Karin Stenberg som er forfatteren av boka, og ikke Valdemar Lindholm. Han er riktignok forfatter, men ikke av denne boka, skriver bokanmelderen i Samefolkets egen tidning. Bokanmelderen burde ha kunnet sjekke dette bare ett år etter utgivelsen, hvilket jeg også tror er blitt gjort. Jeg velger også derfor å se på Karin Stenberg som forfatteren av boka Dat läh mijen situd! I tillegg til dette, er bokas språk en viktig pekepinne for meg på at den må ha vært skrevet av en som kan og prater samisk til vanlig. Det gjorde Karin Stenberg. Metaforene, som brukes i boka for å understreke poeng eller synspunkter, er igjenkjennelige som samiske. Det samme er det med den ironiske tonen og humoren som preger boka. Jeg stusset ofte over samifiserte syntakser og ordvendinger, og det gjorde jeg, tror jeg, fordi jeg også er samisktalende. Det kan jo tenkes at Valdemar Lindholm kunne samisk, men det har jeg av tidsmessige grunner ikke undersøkt nærmere. En annen konklusjon om tolkningsproblemet som forordet i denne boka åpner for, er jo at litteraturforskere og det samiske samfunnet tar feil.

En av de innledende synspunktene Karin Stenberg utrykker er at samer beskrives som barn, umodne og eksotiske. Hun synes at de ulike forfatterne og forskerne som forsøker beskrive samene bare forsterker det eksotiske bildet. Nå begynner samer å bli lei dette. Ikke nok med at samene ble definert av de andre så var Stenberg provosert av at det i akademiske miljøer ble påstått at samer var innvandrere i nordområdene i Norden. Som Laula, så betvilte Stenberg dette. Hun refererte da i innledningen til de oppfatningene som rådde blant nordiske forskere om at samene var på et lavere utviklingsnivå i forhold til den opprinnelige befolkningen, ”det germanske slektet”. Samene, steinalderfolket, fordrev ”ursvenskene” med steinøkser fra de områder som senere ble kalt Lappland. Dette folket, jernalderfolket, var de svenske forfedrene og hadde sverd, spyd og kniver. Med andre ord, mer utviklet. Og likevel ble landområdet oppkalt til Lappland. Stenberg harselerte med denne historien og erklærte seg stolt over sine forfedres overlegenhet, til tross for at de var i minoritet og underutviklet i følge de gjeldende akademiske miljøene. Det er interessant at Stenberg bruker grepet med å speile historien tilbake til de svenske leserne for å vise hvor forutinntatt de er eller har vært om hva samer er og gjør. Hun omtaler svenskene som ”germanere” og etterkommere av ”ursvenskene”, noe som sikkert ikke ble godt mottatt av leserkretsen. Men hun ønsker å oppnå to ting, å karakterisere majoritetsfolket negativt og stereotypisk, lik det samer blir. Og å vise at historien kan ha flere sannheter og perspektiv. Det kommer bare an på øynene som ser. Det retoriske spørsmålet som Stenberg stiller, slik også Elsa Laula gjør, om samenes egenart og rett til eksistens, har hun på en ironisk måte svart på med denne historien om steinalderfolket og jernalderfolket.

I innledningen tar hun seg retten til å definere seg som same og sitt folk som ”sameh” og ikke lapp. De gangene hun refererer til en skrivelse der lapp er brukt, skriver også hun lapp. I motsetning til Elsa Laula tar Stenberg avstand fra ordet lapp og kaller seg same. Stenberg karakteriserer lapp som et skjellsord om samen. Jeg forstår denne poengteringen til Stenberg som et resultat av fornorskningen og koloniseringen som har skjedd etter 1905 og statsdannelsene Norge og Sverige. Den samiske nasjonale bevisstheten er også mye mer tydelig og allmenn i Stenbergs bok i forhold til Laulas, ettersom foreninger er etablert og samiske konferanser har funnet sted. Samlingstankene krever også en klar identifisering og en like klar avstandstagende mot De Andre, i dette tilfelle svensker og norsker og finner. For Stenberg er definisjonen av seg selv en større politisk milepæl enn det er for Elsa Laula. Dette kan jo være et uttrykk for at den samiske nasjonalismen er tydeligere og viktigere i møtet med storsamfunnet, og innad i de samiske miljøene.

Stenberg har en gjennomgang av Nordens historie, sett med samiske øyne. Det har ikke Laula, men Stenberg vil oppfostre. Dette gjorde hun for å bevise, kanskje også for å overbevise om, samenes eksistensrett. I andre kapitlet begynner hun historien med 1200-tallet og den tidlige kristningen av samene. Denne kristningen lignet den koloniseringen de europeiske statene gjorde i Mellom- og Sør-Amerika. Ettersom samene ble kristnet tilfalt landområdene til kongen. I noen tilfeller ble samene drept av kongens soldater, men de fleste ble slaver, i følge Stenberg. Denne formen for livegenhet eksisterte fram til 1600-tallet og var en tidsperiode med røveri og voldtekt. Beleste og opplyste samer var ikke ønskelig, så derfor ble de holdt borte fra skolen. En samisk kvinne, Margareta fra Lappmarken, drar i slutten av 1300-tallet til Kalmarunionens dronning (Margareta) for å be om hjelp til samene. Hun gikk milene fra Arvidsjaur til Vadstena. Selv om det offisielt ble slutt med birkarleveldet, fortsatte den samme skatteinnkrevingen blant samene, dog med mindre vold. Denne gangen var det borgerskapet som besøkte samefolket. Karin Stenberg er selvkritisk nok til å innse at en del av den sosiale elendigheten som samene levde i, er selvforskyldt. Alkoholmisbruket vokste i takt med at handelen mellom samer og svensker økte. Svenskene tilbyr alkohol som betaling, men det er samene som drikker. Når prestene, forskerne og reiseskildrerne ankommer nord på 1600-tallet, er det en ny type svensker samer blir kjent med. De er både vennligere og mer humane. Noen til og med gifter seg med samiske kvinner, skriver Karin Stenberg oppløftet. Som en oppsummering av denne historiegjennomgangen, vil Stenberg påpeke det faktum at samer i alle år har betalt skatt av sitt arbeid og eiendom til kongene. Det vil si skatt for beiteland, jakt, fiske, sløyd og primitivt jordbruk. Historiegjennomgangen er også en didaktisk metode for å vise at samer og svensker har hatt gjensidig nytte av hverandre. Og at samer har deltatt i samfunnsutviklingen og oppbyggingen av landområdene i nord. Hun nevner at samer har hjulpet nybyggerne og industrien med å etablere seg. Samene til og med sliter i sølvgruvene og yter transportservice i Nasafjell i Arjeplog kommune. På mange områder har samene muliggjort kulturens inntrengning i lappmarken, skriver Stenberg. At samer integreres i storsamfunnet kaller hun for samenes utviklingshistorie, og ikke som utvannet kulturhistorie, slik svensker ser på det. Fremsteget i nord er også selvskapt, så æren burde tilfalle dem som fortjener den, påpeker Stenberg.

Lars Levi Læstadius (1800-1861). Litografi av Émile Lassalle 1839 etter trekulltegning av Charles Giraud i forbindelse med Recherchee-ekspedisjonen. Källa: Voyages en Scandinavie et Laponie 1839/Wikimedia.

Som sannhetsvitne på at samer er mer siviliserte mennesker enn det som allment har vært oppfatningen, henviser hun til den samiske presten og vitenskapsmannen Lars Levi Læstadius. Samene selv er veldig fornøyde med hans synspunkter og redegjørelser, bekrefter Stenberg. For henne er han litt av en helt og hans Journaler er flittig henviste til. Læstadius beskriver nemlig samene som vanlige mennesker med tanker, følelser og hverdagsliv med strev og gleder. Karin Stenberg påpeker at også svensker ser på Læstadius som en helt, men av andre grunner. Han var for dem en underholdende eventyrshelt med spennende opplevelser og en som tålte villmarkslivet. Det var bra at han var svensk misjonsprest og gjorde noe med samenes ”vildhet”. Stenberg håper at svenskene lærer av Læstadius og hans samesyn. Hun ironiserer over de mange svenske kvinner og menn som i alle år har produsert tekster for å si ”sannheten om samene”. Bildet er for det første foreldet, mener Stenberg, og for det andre indikerer de at samene ikke utvikler seg. Og hun understreker, at det verste med ”sannhetsproduksjonen” er at myndighetene tror på dette og ikke på forfatterne som sier at samene kan tenke, tale og føle som et ”menneske” (Stenbergs sitattegn). Hun beklager ikke sin bitre tone i denne delen av teksten. Samene har en fremtid å skape og fylle som folk og kulturbærere. Folkegruppen er ikke underholdning for Sverige eller laboratorium for akademia. Derfor krever samene å få leve og arbeide i sine områder, leve et naturlig liv og utvikles. Lappmarken er Sameeatnam (Sameland) og folket har urminnes hevd på landet. Dette er juridisk bindende i følge svensk lov, slår Karin Stenberg fast. Dette er et argument som vi kjenner igjen fra Elsa Laulas bok. Hun brukte et ord som ”mannaminne”. Denne juridiske termen blir fremdeles i dag ofte brukt i de sammenheng der samer skal bevise sin legale rett til å bruke et land.

Mangfoldet av språk, næringsvirksomhet, bosetninger og integreringsnivå gjelder også for samefolket. Stenberg mener at samer skal ha ulike oppfatninger om egne liv, for de varierer jo etter livsvilkårene og boforholdene. Dette gjør ikke samer mer vankelmodige enn andre folkegrupper, slik offentlige myndigheter vil ha det til. Og Stenberg angriper kraftig på mottoet: ”lapp skal være lapp”. Hun undres også over at hennes folk må tilfredsstille et evighetskrav fra svenske forskere og at utvikling ikke skal gjelde folket hun tilhører. Stenberg skriver at samer følger med i samfunnsdebatten og leser aviser. Folket er opplyst og utviklet. Samer har vilje til å leve, som andre nasjoner, men har ikke de samme mulighetene til å gjøre det.

Karin Stenberg, cirka 1960. Foto: Arvidsjaur kommunes bilderarkiv.

Manglende rettssikkerhet og utestengning fra samfunnsborgerlige rettigheter og plikter gjør at folkegruppens ønskede fremtidsutvikling uteblir. Når Stenberg skriver denne boka er det fremdeles ikke allmenn stemmerett i Sverige, mens det i Finland og Norge har hatt det i noen år allerede. Med den kontakten samene hadde over riksgrensene må det oppleves unaturlig at et folk, riktignok boende i flere stater, må forholde seg til de nasjonale forvaltningssystemene. For samefolket blir statsgrensene barrierer også på et abstrakt nivå. Derfor, skriver Stenberg, er samer nødt til å tilpasse seg svenskenes nåde og aksept. Lovgivningen er formyndende og inkonsekvent. Hun påpeker at svensker er rause med å innrømme selvbestemmelse til andre minoriteter, som Åland. Samer vil nå ha ansvar for seg selv og selvbestemmelse over liv, næring og framtid. Trykket er stort etter en tid med intensiv nasjonsbygging i Norden og samene vil nå ha makten over seg selv. Dette er synspunkter som Stenberg ofte gjentar i boka. Selvstyretankene er ikke så klare hos Stenberg som hos Laula. Antagelig har samefolket virkelig fått kjenne storsamfunnets krav til utvikling. Den intensive indre koloniseringen i Norden gir nå resultater og presset har sikkert hardnet ytterligere etter at Laula skrev boka. Resultatet av koloniseringen for samenes del er jo overbevisningen om at samene må få rett til å bestemme i hvert fall over sine egne liv (økonomi og næringsliv). Det er mulig at Stenberg har en egen stat i tankene når hun eksemplifiserer med selvråderetten i Åland, men retten til å eie land er etter mitt syn ikke så uttalt hos Stenberg som hos Laula. Karin Stenberg prediker for en viss grad av selvstyre, og heller en sameksistens med svensker, nordmenn og finner uten definerte grenser eller områder. I alle fall ikke nærmere definert enn områdene i nord og der reindrift drives. Hun skriver at samene og svenskene er likeverdige nasjoner som har levd lenge sammen og ikke side om side. Som oftest har samene samarbeidet med svenskene og et fremdeles felles arbeid for velferd bør da kunne skje, men en likestilt velferd både for samene og svenskene, utrykker Stenberg. Hun presiserer at samefolket ikke skal assimileres, og uttrykker nedlatende om samer som har ”vendt seg mot sine egne”. De som er for dårlig til å være samer blir også dårlige svensker, skriver hun. Stenberg synes at det triste med de som velger en svensk nasjonalitet er at de betrakter de ”nationalitetsmedvetna” som en dårligere del av menneskeligheten”. Samenes evolusjonære syn på folkegruppene i Norden og hierarkiske kulturnivå kommer ytterligere til uttrykk når Karin Stenberg forteller at nordsamene kun har vært kulturpåvirket av de råe og aggressive finnlenderne. I følge henne er deres åndelige nivå langt lavere enn samens. I dette forstår vi at utviklet kultur og nasjonalitetsbevissthet er egenskaper Stenberg verdsetter. Verken Stenberg eller Laula unnlater å forholde seg til det vestlige hierarkiske menneske- og kultursynet. Nok en gang blir det demonstrert at en minoritet, med erfaring fra undertrykk, selv velger samme strategi ovenfor andre minoriteter eller avvikelser.

Samer er solens barn, i følge mytene, og vil ha lyset. Denne metaforen for oppfostring og utdannelse bruker Stenberg når hun etterlyser gode skoler og bra undervisning til samiske barn og samisk ungdom. På 1700- tallet var analfabetismen så godt som borte i de samiske kommunene i Västerbotten. Å innføre kåtaskoler etter en slik suksess er uforståelig, synes Stenberg. Og det er nå Stenberg viser den største frustrasjonen i boka, og karakteriserer situasjonen som at ”reinens kropp er viktigere enn samens sjel”. Ukunnskapen har gjort samene til offer, synes hun. Selvstendighet innebærer for henne at en er kunnskapsrik, uten ondskap og uten en fordervet vilje. Å få kunnskap vil gi samene innsikt i å vurdere egne omstendigheter. Hvis ikke går folket under. Hun er uforstående til at opplyste og utdannede samer ikke skal kunne drive reindrift og se det som sin spesielle oppgave å gjøre fjellviddene produktive. Karin Stenberg avslutter pamfletten med å si at hun har vært mangeordig. Hun appellerer til forståelse med utgangspunkt i ordtaket: det som hjertet er fylt med, renner munnen over av.

Karin Stenberg ved den gamle kirken, Jokkmokk, 1960-tallet. Foto: Ester Johansson/Ájttes bildarkiv.

Det er klart at Karin Stenberg forfølger tankene og ambisjonene som Elsa Laula startet i 1904. På mange områder forbedrer Karin Stenberg argumentene for samesaken og forsterker på så sett også ideologien. Hun erstatter Laulas direkthet med grundighet. Stenberg er også mer selvkritisk på vegne av samefolket og det gir boka styrke og karakter. At også denne boka er neglisjert av samene selv og rent allment også, er uforståelig. Er det igjen så at forfatterens kjønn gjør boka uinteressant?

 

Referenser

G. P-k., En märkeskvinne bland skogssamer. Samefolkets Egen Tidning, (1960: 2).
Hirvonen Vuokko, Sámeeatnama jienat. Sápmelas nissona bálggis girječállin.DAT O.S. (Kautokeino, 1999).

Korhonen Olavi, Här har ni mig: om Karin Stenberg, samernas förkämpa i Arvidsjaur. År av liv: Luleå stift 1904-2004. Luleå stift (Luleå, 2003).
Jag bor i Arvidsjaur och i Sameland, (1999). Kulturen. Arvidsjaur kommune, s. 8-9.

Laula Elsa, Inför lif eller död? Sanningsord i de lappska förhållandena. Wilhelmssons Boktryckeri A.-B (Stockholm, 1904).

Lindholm Valdemar, Dat läh mijen situd! Det är vår vilja. En vädjan til den svenska nationen från samefolket. Ågrens Boktryckeri (Örnsköldsvik, 1920).

Lindi Gudrun Eriksen, Et kvinneliv. Gába (3/4-1996).

Lundmark Bo, Elsa Laula- vilhelmina-samiskan som blev sitt folks sändebud. Västerbotten (Umeå, 1978).

Lundmark Bo, Elsa Laula- samernas Jeanne d’Arc. Samefolket (2004:5).

Lönnroth Lars och Delblanc Sven, Den Svenska Litteraturen 2. Genombrottstiden 1830-1920. Albert Bonnier Förlag (Göteborg, 1999).

Myrhaug May-Lisbeth, I modergudinnens fotspor. Samisk religion med vekt på kvinnelige kultutøvere og gudinnekult. Pax Forlag (Oslo, 1997).

Ruong Maja, Karin Stenberg: Dat läh mijen situd (Lf ”). I: (red Israel Ruong) Index till Samefolkets egen tidning 1918-1973 med historisk kommentar (1973).

Samefolkets Egen Tidning (1949: 1), Fin medalj till Karin Stenberg. Notis, s.7.

Solbakk Aage, Sámi historjá 2. 1751 rájes dálá áigái. Davvi Girji o.s.(Karasjok, 1997).

Solem Erik, Lappiske rettsstudier. Universitetsforlaget (Oslo, 1970).

Smith Linda Tuhiwai, Decolonizing Methodologies. Research and Indigenous Peoples. Zed Books (London, 1999).

Stenberg Karin, Rovdjur eller renskötsel? Samefolkets Egen Tidning (1959:10).

Stien Laila, Elsa Laula Renberg. En samisk foregangskvinne. Ottar, nr. 88 (Tromsø, 1976).

Woolf Virginia, Et eget rom. Tidens förlag (Stockholm, 1985).

 

Utrykte kilder

Johansson Katarina, Thea Fjällström. Videointervju. Vilhelmina: Olle Björk. Wild Video Production (Vilhelmina, 2000).

Symposium Livsfrågor i Lappland. Vilhelmina 200 år (Vilhelmina, 2004).

Oskarsson Oskar-Erik, De första stegen. http://www.sapmi.se/ssr/ssr50/. 10.12.2004 (2000).
http://www.sapmi.se/ssr/ssr50/. 10.12.2004.

Nystø Sven-Roald, http://www.sametinget.no/. 10.12.2004.

http://www.sametinget.se/. 10.12.2004.

http://www.sametinget.se/om samerna/nationaldag/. 10.12.2004.

http://www.sapmi.se/historia/. 10.12.2004.

 

 

Glöm inte att uppge författarnamn och källa när du hänvisar till denna artikel.